Noen barn har et vanskelig temperament

Jeg skrev nylig om at det finnes ikke vanskelige barn, men barn som har det vanskelig. Dette mener jeg er en god holdning å ha. Men den er også litt utilstrekkelig. Barn har også forskjellige personligheter - og noen av barna er "enklere" enn andre.

Dette er muligens politisk ukorrekt å si, så jeg skal prøve å forklare hva jeg mener.

 

Angry boy
Licensed from: shalamov / yayimages.com

 

Som ulike blomster

I 1950-årene utarbeidet forskerne Thomas og Chess en modell for å forstå barns medfødte personlighet, eller temperament som de kalte det - og de fant at det fantes tre hovedtyper av personligheter hos barn. Noen barn hadde et enkelt temperament, andre et vanskelig, mens en tredje gruppe var "slow-to-warm-up".

Ja vel. Det er da ingen stor nyhetssak for alle som er foreldre til mer enn et barn. Da vil de tidsnok ha oppdaget av barna har ulike medfødte trekk. Selv om de samme foreldrene har oppdratt begge barna, så utvikler de seg likevel så forskjellig.

Det blir som når man vanner en hel rekke forskjellige potter med jord. Oppi pottene ligger ulike frø. Noen av frøene vokser opp til løvetann, noen til orkidéer, andre til roser. Vi kan ikke selv ta på oss æren for resultatet. Selvsagt var vanningen viktig, ja faktisk helt livsnødvendig - men det var egenskapene inne i frøet (les: genene) som stod for den store variasjonen av hvordan de ulike blomstene ble. 

Jeg synes dette er en god metafor å ta med seg inn i barneoppdragelsen for å understreke at de har ulike medfødte personligheter som blomstrer ganske så tidlig - og som fortsetter å utfolde seg gjennom barndommen. Og selv om alle blomstene trenger vann, så har løvetannen behov for en ganske annen oppfølging enn det orkidéen trenger.

En liten digresjon her er at barn med såkalt vanskelige temperament antakelig trenger en mer optimal omsorg for å ha en god utvikling enn mange andre barn, akkurat slik orkidéen trenger mer optimal omsorg enn løvetannen. Dette er noe av undertonen i begrepene løvetannbarn og orkidébarn. Orkidébarna er "lette å skade", men har også potensiale til å utvikle seg i uvanlig positiv retning. 

 

Passer på flertallet av barn - men ikke alle

Tilbake til studien fra forskerne Thomas og Chess:  

Forskerne oppdaget at de fleste barn som var med i studien deres kunne plasseres i én av de tre kategoriene: vanskelig temperament, enkelt temperament, eller "slow-to-warm-up." De fant også at temperamentene var bemerkelsesverdig stabile gjennom hele barndommen.

Imidlertid var det ikke alle barn som var mulig å plassere innenfor disse tre kategoriene (og så finnes det også flere blomster enn løvetann, orkidéer og roser). Man faktisk var det hele 65% av barna som passet godt med én av kategoriene, ifølge forskerene. Nærmere bestemt: Ca 40% av barna hadde et enkelt temperament, 10% hadde et vanskelig temperament, og 15% av barna var "slow-to-warm-up."

Så hva mente forskerne at kjennetegner barna med hver av disse temperamentstypene?

 

Det enkle temperamentet

Vi ser først på det enkle temperamentet, og bare for å presisere: Med det enkle temperamentet menes det ikke at disse barna alltid er enkle å ha med å gjøre. Ingen barn (eller voksne for den saks skyld) er alltid "enkle."

Poenget er snarere at barn med denne temperamentstypen - sammenlignet med andre barn - lett tilpasser seg nye situasjoner, har generelt et godt humør preget av positive følelser, de fungerer fint og regelmessig i forhold til spising og søvn, og er i hele tatt enkle å ha med å gjøre for menneskene som omgås dem (altså i starten: foreldrene). 

Barn med såkalt enkle temperament har på mange måter en fordel i livet. Tilpasningsdyktighet og fleksibilitet er gode egenskaper å ha, og om man har fått dette utlevert fra naturens side, så skal man glede seg over det. Samtidig kan det også ha en slagside: Når disse barna lever i en skadelig omsorg, kan det ta lengre tid å oppdage omsorgssvikten - fordi barna jo ikke "viser" så tydelig at de lever i en uholdbar situasjon.

 

Det vanskelige temperamentet

Den rake motsetningen til det enkle temperamentet er barna med et vanskelig temperament. Og igjen for å presisere: Barna er ikke vanskelige hele tiden, men sammenlignet med andre barn, viser de veldig sterke følelser, er irritable, masete, gråter og protesterer mye.

De var også ifølge forskerne veldig uregelmessige for eksempel når det kom til søvn og spising. De var kort sagt atskillig mer krevende å regulere enn barn med et såkalt enkelt temperament. 

Det er sårt for foreldre til barn med et "vanskelig" temperament å få velmente råd fra andre foreldre om hvordan man skal oppdra barnet. Hvor mange foreldre til barn som strever med søvnen har vel ikke hørt fra andre foreldre, at det er jo bare å... Men selvfølgelig er det ikke bare å gjøre det samme som foreldrene til et helt annet barn gjør når de skal legge barnet. Barna er forskjellige, og noen strever mer i forhold til søvnen. Og søvn er her selvsagt bare ett av mange eksempler som kunne trekkes fram.

Her kan man få en motsatt slagside av den som er nevnt over: Disse barna kan vekke bekymring for at de lever i en skadelig omsorgssituasjon selv om de slett ikke gjør det. At barnet har en krevende atferd - er alltid et tegn på at "barnet har det vanskelig" - men ikke alltid på at det er noe galt med omsorgen. 

 

Slow-to-warm-up temperamentet

Den tredje gruppen som forskerne skildret er også interessant. Dette var ifølge Thomas og Chess barn med et lavt aktivitetsnivå, som gjerne var tilbaketrukne og engstelige i nye situasjoner. De brukte lang tid på å tilpasse seg nye situasjoner, men det gikk seg til etter hvert: Det vil si, de "varmet opp", men det tok lang tid. Derav begrepet "slow-to-warm-up."

En typisk observasjon i forhold til disse barna kan være når familien er på besøk til noen som barnet ikke kjenner så godt. I starten er da barnet sjenert, tilbaketrukket, klengete mot de voksne - men etter hvert som tiden går (og kanskje akkurat i det man skal gå hjem), ja så er barnet gått seg varm - og da er det lite igjen å spore av sjenansen. 

En slagside for disse barna er at de kan ha lett for å få forsterket sine unngåelsesstrategier, noe som kan være en sårbarhetsfaktor for å utvikle angst. Det krever nemlig litt stå-på-vilje å få disse barna over den første kneiken. Det er derfor viktig å gi barna mye støtte når de er usikre, slik at de får muligheten til å "gå seg varme", og dermed kan utfolde seg slik de egentlig ønsker.

Igjen blir det viktig å anerkjenne at disse barna trenger en annen tilnærming enn barn med "enkelt" temperament - og kanskje viktigst: de trenger mer støtte for å bli trygge i nye situasjoner.

 

Vi må ha rom for forskjellighet

Nå er det mye som kan sies for å nyansere studien til Thomas og Chess, og det er også blitt gjort innenfor utviklingspsykologien. Ikke minst er det blitt framhevet at det blir for enkelt å se på temperament som en statisk egenskap hos barnet; det har også betydning hvordan vi samspiller med barnet (slik jeg også har nevnt i avsnittene over). Et transaksjonelt perspektiv er blitt mer vanlig; hvor man ser på samspillet mellom barnet (med dens genetikk) og de opplevelser som barnet får i livet sitt.

"Goodness of fit" er også et viktig begrep. Hvor vanskelige eller enkle vi oppfatter at barna er, handler ikke kun om egenskaper ved barnet - men om den "matchen" det er mellom barnet og foreldrene og andre omsorgspersoner. I dette innlegget vil jeg imidlertid ikke prøve å få fram alle disse nyansene (det er du velkommen til å gjøre i kommentarfeltet).

Kort sagt: Et sentralt budskap fra studier som den til Thomas og Chess er at barn er forskjellige - og jeg synes til tider at dette er underkommunisert. Siden barn er forskjellige, trenger de også å bli møtt på en forskjellig måte. 

Vi må ikke glemme at det finnes både løvetann, orkidéer og roser. Så kan man spørre: Hvem av disse er best? Selvsagt alle! Og slik er det også med barn - uansett hvilken temperamentstype de har.

Hva mener du? Kjenner du deg igjen i at barn er forskjellige fra naturens side? Eller handler alt om hvor flinke vi er som foreldre?

#barn #oppdragelse #temperament #personlighet #utvikling #psykologi #foreldre

10 kommentarer

08.04.2017 kl.09:22

Barn er først og fremst mennesker. Slike beskrivelser som dette er med på å "helliggjøre" barn til opphøyde vesner. Og gjør det ekstra vanskelig for familier som strever. Barn vokser også opp og blir voksne. Hvorfor skriver ingen blomsterlignelser om folk over 20? Når går man fra den magiske hagen som bare kan trimmes til perfeksjon, og alt ugress er gartnerens feil. Til å bli alminnelige strå i en vanlig kornåker?

Toralf

08.04.2017 kl.09:46

Jeg var veldig utagerende som barn å veldig lett påvirkelig til å gjøre domme ting. Men fattern var beinhard og ble ofte direkte fysisk med meg for å sette meg på plass. Jeg husker jeg var regelrett redd for pappa noe som fikk meg til å tenke meg om før jeg gjorde noe domt da jeg visste det ville føre til juling når jeg kom hjem.

Andre unger jeg omgikk som var på samme måte som meg men hadde bare omsorg å støtte hjemmefra hadde ikke de samme hemningene som meg da det fikk ingen konsekvenser for dem fra foreldrenes side å gjøre domme ting som hærverk, butikk nasking, mobbing og etterhvert alkohol å dop etc.

Jeg måtte rett hjem fra skolen å gjøre lekser. Jeg måtte og bidra i husarbeidet å hjelpe fattern når han for eksempel sku male huset eller pusse opp noe etc. Jeg ble rett som det var oppstanasig å motsatte meg men ble umiddelbart satt hardt å kontant på plass.

Jeg hadde forøvrig en yngre bror som ble behandlet på en helt annen måte enn meg, men han var en rolig, flink å tilpasningsdyktig unge og gjorde det som var rett. Jeg var noe sjalu på han som barn siden han fikk en helt annen behandling enn meg.

Men når jeg begynte på yrkesskolen etter ungdomskolen så hadde fattern sluttet å slå meg, å behandlet meg mer som en likemann. Jeg gjorde det meget bra på skolen da jeg hadde fått hamret inn jern disiplin fra barnsben av og idag jobber jeg som maskinmekaniker og arbeidsleder og har ett meget godt forhold til min far som jeg vet er like glad i meg som min bror.

Samtidig ser jeg flere av de andre utagerende barna som jeg omgikkes som barn idag er i rusmiljø og en er død som følge av rus å jeg tenker at uten fattern som satte ned foten så kunne det vært meg.

08.04.2017 kl.10:08

Veldig bre skrevet:-)Allerede dagen etter sønnen min var født forsto jeg at han ville være det barnet med "vanskelig temprerament" da han skrek seg forbi køen inn til barnelegen ante det meg at dette var en del av hans personlighet.Og ja han har autisme ,men jeg mener vi må skille mellom personlighet og temperament- like mye som han viser følelser når han er sint , så gjør han det også når han er glad:-)ja vi må anerkjenne alle temperamentstyper - og verdsette forskjeller - jeg tror at de som lager minst lyd,de mest tilpassningvillige er de man skal være ekstra oppmerksomme mot. Det er lett for at de som har et litt mer krevende temperament får ekstra oppmerksomhet fordi de lager mye lyd.

08.04.2017 kl.10:15

Det er liksom en menneskerett å sette barn til verden. Der er problemet.

08.04.2017 kl.10:18

Når barn får barn.

Mossemegga

08.04.2017 kl.11:40

- og det finnes barn som HAR det vanskelig, ref Åse Gruda Skard

Lille My

08.04.2017 kl.13:21

Vi har to jenter på 5 og 7 år. Den eldste på 7 år, hadde problemer med temperament og mistrivsel i lang tid. Kanskje fra 3 års alder. Vi foreldre trodde at hun kanskje var litt bortskjemt, og hun ble aldri fornøyd og var ganske irritabel. I fjor sommer toppet det seg. Da spyttet hun og slo, og hun var ganske slem med lillesøsteren sin. Det ble såpass ille, at det endte opp med at jeg bestilte en legetime, der jeg ba om en utredning. Jeg følte at ungen ikke var slem for å være slem. Det måtte være noe som plaget henne. Jeg mistenkte selv diabetes og vi kuttet ut det meste av sukker i kosten, uten at det ble en bedring. Ca en uke etterpå kom svar på prøvene, der cøliakiprøven slo kraftig positivt ut. Den var langt over 100, og etter blodprøve nr 2 for å bekrefte diagnosen, så begynte vi med glutenfri mat. Etter et halvt år med glutenfri kost, så hadde vi fått en ny unge. Helt utrolig! I noen tilfeller, så kan faktisk mistrivsel, sinne og dårlig oppførsel har grobunn i at barnet bærer på en sykdom vi ikke vet om. Det var en stor lettelse, og i dag er 5 og 7 åringen kjempegode venner. Som mor, så var det flere kvelder etter leggetid, der jeg følte meg mislykket som mor, for alt jeg prøvde av teknikker, samtaler osv, det hjalp ikke. Det var rett og slett brødskivene/vaflene/pizzaene osv, som gjorde ungen min syk. Ingen andre i familien har cøliaki, så det var aldri noen mistanker vedrørende det. Nå tar kroppen hennes opp vitaminer igjen og hun vokser i rekordfart. Hun gjør lekser som aldri før, har masse overskudd og sover godt om natten. Vi føler vi har fått en helt ny unge!

Hele bildet

09.04.2017 kl.07:43

Prøv å se hele bildet.Prøv å se hvordan du påvirker barna med ditt voksne viktige liv og karriere.

Prøv å se at de er av ditt eget kjøtt og blod,og at du ser på deg selv,når du ser på ditt barn.

Slutt å putte alt i båser,prøv å se hele bildet.

Ikke bare den biten du har tid til.

Svein Andersen

09.04.2017 kl.14:15

Ja, naturen er lunefull. Den er meget feilbar. Slik er livet. Dere som tror at dere går utenom må nok tro omigjen. Kanskje med bedre innsikt i livet på jorden, ville dere slutte å mobbe de annerledes for dere er også en del av den gruppa.

E

01.09.2017 kl.22:43

Selv om barn (og voksne) har ulikt temperament, og noen har et "vanskeligere" temperament enn andre synes jeg ikke det gjør barnet vanskelig. Alle har noen gode egenskaper og å stemple et barn (eller voksen) som vanskelig fører ikke noe godt med seg. Er håpløst om foreldre, lærere eller terapeuter tenker at et barn er vanskelig. Man må se etter det gode i barnet: ingen barn er bare vanskelig.

Skriv en ny kommentar

hits