hits

Når traumer splintrer personligheten

Den som er traumatisert trenger å bli møtt med at alt inni han eller henne er der av en årsak, og at alt også trenger å bli sett og forstått. Det er ikke nok å prøve å mane personen til å "ta seg sammen." 

Dette er et viktig budskap fra psykolog Arne Blindheim i magasinet Sykepleien omkring hvordan personer med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, også kalt borderline personlighetsforstyrrelse, best kan få hjelp. 

Bakgrunnen for innlegget hans er at sykepleier Kathrine Benedicte Larsen nylig tok til orde for å få slike pasienter ut av offerrollen, mens psykolog Blindheim kritiserer denne tilnærmingen for å mangle dybde og helhet.Jeg synes hans poenger er veldig gode, og i dette innlegget vil jeg gjengi noe av det som han skriver.

 

Elegance Design or art element
Licensed from: Lione / yayimages.com


 

Langvarige relasjonstraumer

Kort og konsist er budskapet hans at traumatiserte mennesker trenger hjelp til å forholde seg til hele seg. Det gjelder både behov for nærhet og omsorg, men også å holde avstand til andre.

Arne Blindheim skriver:

- Det er nokså velkjent... at de aller fleste mennesker som får den omtalte diagnosen (altså borderline personlighetsforstyrrelse) har vært utsatt for omfattende traumatiske opplevelser i oppvekst, i form av seksuelle overgrep, vold og neglisjering.

- Den vanlige dynamikken som utvikles med slike erfaringer, er at en får en indre fragmentert verden, der en del av en selv prøver å late som ingenting da en ikke klarer å ta den vonde virkeligheten innover seg, og prøver å fokusere på daglige oppgaver.

- Denne siden av personen, kan lett bli nokså avflatet med lite kontakt med følelser og kropp, ettersom dette lett trigger kontakt med det vonde som en har inni seg. Imidlertid klarer en ikke å få det vonde på innsiden bort. Dette trenger seg på, og kan hos en del komme ut som en del av seg som er liten og hjelpeløs, og bærer på smerte.

Det å vise seg som liten og hjelpeløs kan f.eks ta form av at personen plutselig framstår som om han/hun er et lite barn. Noen snakker med barnestemme, noen opplever regelrett at de der og da er fire år gamle, og i hele tatt kan atferden virke veldig spesiell. Dette fenomenet omtales gjerne som "regresjon", og forekommer ikke helt sjelden blant pasienter med borderline personlighetsforstyrrelse.

 

En person - tre deler

Det er viktig å påpeke at regresjon av denne typen ikke er et skuespill. En viktig teori innenfor psykologien er at den traumatiserte personen har en pågående konflikt i psyken, hvor man veksler mellom tre ulike "modus", eller deler av personligheten - som så og si kjemper om å være den som får uttrykke seg: 

  • Den sårbare delen: Det vil si den delen av deg som kjenner på de vonde opplevelsene, som føler seg liten og sårbar som et barn, og som ønsker trøst, hjelp og forståelse
  • Dagliglivsdelen: Denne delen later på et vis som om alt er greit, bagatelliserer og uvirkeliggjør hendelsene, for å kunne klare det daglige livet og slippe å ta inn over seg alt det vanskelige. For å kunne klare dette må den også skyve vekk mye følelser, spesielt negative følelser, og kan derfor oppleve å være nokså følelsesmessig avflatet, og også å være redd for følelser.
  • Den kontrollerende delen: Det vil si den delen av en som prøver å holde kontrollen og som står i sterk konflikt med den sårbare delen, ja - som på en måte hater og trakasserer den delen av en som kjenner på vanskelige følelser 

Dette høres kanskje litt rart ut, men det har sine grunner. Å fungere på denne måten blir en måte å overleve på når omstendighetene er svært utrygge. Det begynner altså som en overlevelsesmekanisme gjennom barndommen, men i voksen alder (når denne strategien ikke lenger trengs) så blir det som tidligere var en "løsning" selve problemet.

Vil du lese mer om dette temaet, anbefaler jeg denne artikkelen som omhandler traumer og dissosiasjon.

 

Det vonde og vanskelige blir neglisjert

Et viktig poeng i Arne Blindheim sitt innlegg er at mange som jobber tett på mennesker med borderline er opptatt av å "ikke alliere seg med" den sårbare delen hos pasienter med borderline, noe han mener er et hovedbudskap i artikkelen til Larsen som nevnes i starten av dette innlegget.

Han poengterer at dette blir en svært utilstrekkelig måte å prøve å hjelpe pasienten på. Dette demonstrerer han ved å vise til to andre feller som er lett å gå i. Han skriver:

- En annen felle er å alliere seg med dagliglivssiden i personen, noe jeg har inntrykk av lett blir et alternativ for personalet, og som jeg også oppfatter at deler av psykisk helsevern oppmuntrer til. I praksis betyr dette at en fokuserer på her og nå, prøver gjerne å medisinere bort uro og følelser i personen, eller oppmuntre til å overse det vonde.

- På denne måten gjør personen og personalet kanskje det samme som de tidlige omsorgspersonene, en neglisjerer det vonde, og med det også det skadde barnet.

Han legger til at en tredje felle er at man allierer seg med kontrollsiden i personen - altså den delen av personen som "hater" den sårbare delen av personligheten, og som slett ikke vil vedkjenne seg de vanskelige følelsene.

- Dette innebærer at en avviser personens behov for hjelp, og heller gir signaler som uttrykker at en må «ta seg sammen», og en uttrykker negative utsagn, som at en «manipulerer», bare er «ute etter oppmerksomhet» og lignende. Resultatet blir på ny en avvisning av det sårbare og vonde i personen.

 

Å møte hele mennesket

Arne Blindheim konkluderer med at traumatiserte mennesker trenger hjelp til å forholde seg til hele seg, noe en får ved at behandlere og personalet hjelper en til å forstå at alt inni personen er der av en årsak og at alt også trenger å bli sett og forstått.

- På den måten kan personen få hjelp til å fungere som en helhet, der det både er plass til tid til å ta seg av dagligliv, samt tid til sårbarhet og det vonde som har skjedd, og med en balanse mellom nærhet og avstand til andre mennesker.

- Dette er omfattende arbeid både for personen selv og de som er rundt, og krever at en får den tid en trenger. Skal en klare dette, er en avhengig av at menneskene en har rundt seg forstår denne dynamikken, samt aksepterer og respekterer hele mennesket med naturlige behov og reaksjoner ut fra hva en har opplevd, legger han til.

Vil du lese mer om hvordan relasjonstraumer kan føre til omfattende personlighetsmessige problemer, og hva som er til hjelp? Da anbefaler jeg boken: 

Dissosiasjon og relasjonstraumer

Du finner også en samling av bøker om traumer her.

Affiliateannonser

#traumer #traumatisk #personlighet #borderline #traumatisering #psykoterapi #psykologi

Én kommentar
Anne Kathrine Eckbo-Fangan

Anne Kathrine Eckbo-Fangan

Det var AKKURAT dette jeg desperat prøvde å forklare for de som kalte seg "fagfolk" i Sykehuset Innlandet og kommunene Ø.Toten og Elverum, i 4 samfulle år med min kjæreste ektemann. Men de nektet å høre på meg, de nektet å høre på ham. De tviholdt på 10 års feilvurderinger, feil diagnose (gal alkis kalte de ham) og livsfarlig feilbehandling. Sammen klarte han og jeg å finne metoder som gjorde ham relativ psykisk stabil i lengre perioder, opptil 7,5 mndr, til de klarte å trigge ham ut i elendigheten igjen, ved å ta kontakt pr brev el tlf. Da tvangsinnla de ham og hindret oss kontakt, til de slapp ham ut igjen uten å si fra til meg og jeg måtte bruke alt av kløkt for å finne ham og få ham hjem. Tilslutt hadde de ødelagt så mye for ham, for oss, at han ikke orket mer, han turte ikke å ta sjansen på å bli innlagt mer og prisgitt inkompetent dumskap og ondskap. 28.7.2015 døde han. Han tok kontrollen mens han ennå kunne, og døde hjemme i armene mine, det eneste stedet han i sitt 53 årige liv hadde følt trygghet, tilhørighet og kjærlighet. Før han døde hadde han og jeg skrevet 1000 sider om livet hans og hvorfor han ble som han var. Denne teksten skulle bli en bok. Det har blitt 4 bøker, hvorav den første kom ut i fjor sommer. De neste kommer etter hvert. De handler om en liten gutt som opplever svik av verste slag, der far utøver vold og mor, tante, storebror og storebrors kamerat begår seksuelle overgrep fra han var baby og til han ble 12 år, og hvordan han overlevde ved å splitte personligheten i flere delpersonligheter. Og ved det ikke bare var en mann som hylte etter hjelp, men ikke ble hørt og trodd, men også en mann som gjorde narr av seg selv og ødela det meste for den delen som prøvde å fortelle, og en liten gutt i en voksen manns kropp, som hang fast i en liten gutts utvikling og verdensoppfatning. Hadde de hørt på meg, og på ham, og skjønt at alt som står beskrevet i denne artikkelen her, er som å lese om ham på alle måter. Og gitt ham den støtte og behandling han tryglet om og trengte, så jeg slapp og være helt alene med ham 24 timer i døgnet 7 dager i uka, og den eneste som kunne kommunisere med alle "delene" og trygge ham der, og få ham "hjem" til "nåtid". Hadde de lagt bort prestisje og sine egne komplekser, og hørt på meg som kjente ham best, og forsto, så hadde han levd nå. Et godt liv. Som ektemann, pappa, bonuspappa og bestefar. 4 år sammen fikk vi. Etter å ha ventet 32 år fra vårt første møte. 4 år. Jeg lovet ham å jobbe for at han skulle få sin rett og oppreisning. For å få disse "fagfolkene" til å forstå, for å redde andres liv. Da døde han ikke forgjeves. Ta gjerne kontakt om det er noen som vil jeg skal komme og fortelle om hvordan vi hadde det og hvor enkelt de kunne ha hjulpet ham, oss, om de bare hadde lyttet og trodd på oss.

Skriv en ny kommentar