De uforståelige symptomene som har en dypere mening

Dissosiasjon er et psykologisk fenomen som ofte forekommer hos mennesker med traumatiske opplevelser, og disse symptomene kan ved første øyekast virke nokså uforståelige - men de har en dypere mening; en psykologisk mening.

Dette er godt beskrevet i en artikkel på hjelptilhjelp.no som gir en utdypende innføring i temaet. Der står det:

- Dissosiasjon vil si å splitte opp. Det fungerer som hjernens overbeskyttelsesvern imot opplevelser som er så sterke at de sprenger vår kapasitet for å håndtere hendelsen på en sammenhengende måte, og hvor de traumatiske opplevelsene i steden blir tatt imot i fragmenter eller splittede deler.

- Dissosiasjon kan spille en rolle ved ulike psykiske lidelser, og i alvorlige tilfeller danne grunnlaget for en omfattende oppsplitting av personligheten.

 

Denne sangen fra Radiohead (se videoen over) handler om å dissosiere. I hvert fall gir teksten en inntrykk av det, med strofer som

- "I'm not here. This isn't happening. I'm not here."

Akkurat slik kan det være å dissosiere. Man er fullstendig i utakt med det som man opplever.

- Det blir som om man både opplever og ikke-opplever det som skjer her og nå.

Dissosiasjon kan imidlertid bety to forskjellige ting. For det første: det kan være en normal reaksjonsform i møte med en situasjon som rett og slett er for vanskelig for oss å håndtere. Det kan f.eks være å bli vitne til en alvorlig ulykke, eller vår psykologiske reaksjon når vi utsettes for vold. På hjelptilhjelp.no står det:

- Dissosiasjon kan forstås som en normalreaksjon i møte med en situasjon eller hendelse som overstiger vår mulighet til å forholde oss samlet / integrert til det som skjer. 

- Det kan f.eks være følelsen av nummenhet, av å ikke være til stede, av at dette skjer egentlig ikke, eller erkjennelsen av at "dette skjer ikke meg - men bare kroppen min." 

For det andre: Dissosiasjon kan være en mer varig reaksjonsform, en måte å fungere på psykologisk over tid. Det er da det virkelig er grunn til å ta symptomene på alvor. 

- Et eksempel kan være at barnet som har en historie med å oppleve overgrep hjemme, reagerer i barnehagen med å bli stirrende, kontaktfjern og fullstendig utilgjengelig for kontakt - og dette selv om situasjonen i barnehagen var helt trygg.

- Den utløsende faktoren kan f.eks ha vært at barnet fikk et minne om det traumatiske som har skjedd / skjer på hjemmebane - og det oppstår en form for "utkobliing" hvor barnet mister fullstendig kontakten med omverden (barnet dissosierer).

 



Bilde: Dreamstime

Når dissosiasjon blir del av ens væremåte eller personlighetsmessige fungering over tid, så er det grunnlag for å søke profesjonell hjelp. Eksempler på symptomer som kan tyde på dissosiasjon (selv om symptomene også kan bety helt andre ting):

  • Personen "forsvinner helt" ifra kontakten underveis i en samtale
  • Begynner å snakke med barnestemme til tross for at han/hun er voksen
  • Får sterke kroppslige gjenopplevelser av noe svært traumatisk
  • Følelsesløse områder i huden som ikke har noen medisinsk forklaring
  • Har uforklarlige lammelser eller kramper som ikke har en medisinsk forklaring
  • Hukommelsestap i forhold til viktige hendelser av nyere dato
  • Dramatiske humørsvingninger
  • Nummenhet og følelse av å ikke være til stede; uvirkelighetsfølelse
  • Transelignende tilstander med tap av normal bevissthet; hvor dette ikke er framkalt med vilje f.eks i forbindelse med religiøse ritualer 
  • Selvskading eller suicidal atferd
  • Å føle at deler av kroppen ikke tilhører meg
  • Å få en annen type håndskrift enn den man vanligvis har
  • Å få tydelige endringer i sin personlighet som tyder på at man skifter fra en type til en helt annen type
  • Å høre stemmer i hodet

 

Her kan du se en psykolog ved RVTS som forklarer mer om fenomenet:

 

I artikkelen på hjelptilhjelp.no kan du lese mer om psykologien bak dette fenomenet, og om hvilken behandling som kan være til hjelp. Ifølge en studie fra Ellen K. K. Jepsen på Modum Bad er det viktig å være oppmerksom på nettopp dissosiasjon, i behandling av pasienter med traumelidelser. Hun konkluderer:

- Pasienter med alvorlig grad av dissosiasjon trenger behandling som til dels adskiller seg fra annen traumebehandling. Behandlingen bør rette seg spesielt mot dissosiasjon.

 

Her er noen andre tips til hva du kan lese om vil lære mer:

 

#dissosiasjon #dissosiere #traumer #traumatisk #psykologi #psykisklidelse #psykisk

3 kommentarer

Sarah Nazeem

16.03.2017 kl.17:47

Kan man dissosiere uten å oppleve veldig traumatiske ting (som vold, overgrep etc), men ved mer moderat belastning over tid, f.eks. vokse opp i en dysfunksjonell familie? (der man forsøker å spalte bort det som er ubehagelig og late som om alt er ok, i hvert fall overfor verden der ute)

Ove Heradstveit

16.03.2017 kl.18:13

Sarah Nazeem: Hei! Det er nok mulig å ha milde varianter av dissosiering. Som du beskriver kan det være en psykologisk forsvarsmekanisme selv om man ikke har opplevd de alvorligste formene for traumer. Det er normalt å prøve å holde ubehagelige opplevelser i livet på en viss avstand, og ikke minst i møte med verden der ute. På mange måter kan det være en god mestringsstrategi. Men det er en balanse i alle ting. For noen blir dissosiering et stort problem i hverdagen, og da er det lurt å søke hjelp :)

Monica

26.03.2017 kl.03:26

Hei!

Jeg ble operert for epilepsi i Venstre Hippocampus (Kortidshukommelsen). Ble ikke helt frisk da anfallene slo ut i Høyre Hippocampus også.Fikk vite at jeg egentlig ikke hadde epilepsi, men Karnøster som ligger i genene.

Min bror har nå fått diagnosen Bipolar. Dette ligger i Amygdala. Hippocampus ligger på toppen av Amygdala, under Hyphotalamus. Dette ligger i tinninglappen og er ett område som er veldig ømtålig for stress. Vi har begge blitt syke tidlig i 20-årene.

Jeg var engang til en psykolog og skulle prate om fra barndom av og opp. Det var ingenting han var mer enig i enn at jeg flyttet ifra familie i ung alder. Jeg fikk en streng beskjed om å holde min mor på lang avstand. Rapport; Vokst opp med en mor med en hel del ustabilitet.

Jeg mistet kontakt med min biologiske far når jeg var to år. Vokste opp med min mor og en stefar. Ble søster når jeg var 6 år. Det var mye festing og vi ble overlatt til oss selv. En avvisende mor som stilte høye krav for å leve opp til sitt bilde, utad. La merke til i voksen alder at hun egentlig beskrev seg selv når hun nedlesset meg med kritikk og negativitet. Det var veldig viktig for henne å ha full oversikt, makt og kontroll - når jeg var synlig. Hun skal ha meg usynlig. Min bror skal være synlig. Opptatt av å ødelegge vårt søskenforhold. Noe hun har klart.

Min stefar ble en kraftig alkoholiker etter deres skilsmisse.

Det var en setning som konstant ble repetert med venstre hjernehalvdel i narkose; Herlighet! For ett falskt skuespill. Jeg innså at jeg ikke hadde fått utviklet ett ekte selvbilde. At jeg var redd meg selv, og for opptatt av å tilfredsstille de ytre kravene. Jeg følte trygghet på sykehuset og begynte å åpne meg. Jeg måtte også prøve ut nesten 20 medisiner med kraftige bivirkninger.

Jeg ser at innen Bipolar så brukes de nyeste medisinene innen Epilepsi. Jeg lurer også på hvilken form for behandling innen det psykiske som er å anbefale. Hva kan jeg som søster gjøre? Min bror synes at det er stressende at jeg og våres mor ikke har kontakt. Men han begynner å innse diverse. Blant annet at hun ikke bidrar med noe hjelp når han er syk.

I mine øyne så er han hjernevasket. Han skal mene at hun er helt uskyldig. Han sliter også veldig med sin far. Fordelen med å være syndebukken er at jeg ikke er noe særlig tilknyttet dem. Mens, med han så utnytter de samvittigheten hans. Han skal være der for dem - ikke motsatt.

Skriv en ny kommentar

hits