En vei ut av selvdestruktive tanker

Vet du hva som skjer når du tenker en tanke veldig mange ganger? Jo, det er som når du går den samme ruten i skogen igjen og igjen - det blir til slutt en sti.

Dette er nyttig å vite for alle som har en tendens til å tenke veldig negativt - og som tror at de er dømt til å ha det sånn for alltid. 

 

En tanke er en tanke

Det du tenker er ikke nødvendigvis sant, bare fordi du tenker det. Det er forskjell på en tanke og en sannhet. Om du stadig tenker at du er udugelig, så blir det ikke litt mer sant for hver gang du tenker det. Men det blir en stadig sterkere forbindelse i hjernen din for å tenke nettopp denne tanken. 

Om du har kommet inn i tankemønstre preget av selvkritikk, håpløshet, at verden er ekstremt truende og farlig, at den er urettferdig, eller hva det måtte være... ja, så er dette bare tanker. Tanker er mulige å re-vurdere. 

Original Idea
Licensed from: kentoh / yayimages.com

 

Den dårlige nyheten er at det kan kreve hardt arbeid. Igjen passer skogsmetaforen inn. Har du gått opp en veldig tydelig og fin sti, så kan det være strevsomt å skulle begynne å trakke opp en helt ny sti i villmarken. Men om du ikke begynner, ja, så blir det nok heller ingen ny sti. 

 

Ekte og tenkte problemer

Jeg er enig i at det er lettere sagt enn gjort å bryte ut av selvdestruktive tankemønstre. Og jeg er ingen forkjemper for idéen om at "det er bare å tenke positivt, så løser alle problemer i livet seg."

Som psykiater Ingvar Wilhelmsen sier:

- Det er ingen som sier «bare smil, så går alt bedre». Jeg sier «nå må du tenke nøye over hva du holder på med her i livet». For det er så mange ekte problemer du må ta. Ikke ta noe i tillegg, for det er det folk ofte gjør.

- Vi må holde oss til sannheten, sier jeg til dem. Tenkte problemer er verre enn ekte, for ekte problemer er begrenset av virkeligheten, tid, rom og sted, du kan få informasjon, gråte litt, få trøst og finne en løsning. Tenkte problemer har ingen grenser. Og så er de prinsipielt uløselige, de er jo ikke her. 

 

Røde og grønne tanker

Psykolog Solfrid Raknes står bak det gode konseptet "Psykologisk førstehjelp." Det er et materiell for å lære selvhjelpsteknikker ved ulike psykiske problemer, og helt sentralt står tanken om at det finnes røde og grønne tanker. 

Røde tanker er tanker som gjør vondt verre, som bare skremmer oss, gjør oss triste, sinte, og som gjør situasjonen man står overfor enda vanskeligere enn den allerede er.

Grønne tanker er tanker som forholder seg konstruktivt til samme situasjon, som er realistiske, men som ser etter løsninger, muligheter, og det positive som tross alt er der. 

For pasienter med f.eks depresjon kan det å utfordre egne negative tanker være begynnelsen på en ny vei i livet. Det ligger store muligheter for å få det bedre dersom man tar inn over seg at det er en sammenheng mellom hvordan man tenker og hvordan man føler seg - og at man er villig til å utfordre egne selvdestruktive tankemønstre. 

Men skal du gå opp en helt ny sti midt ute i villmarken, må du være forberedt på at det kan ta tid. Det kan godt hende du skulle hatt noen med deg til å vise vei, spesielt i starten. Å søke hjelp for eksempel hos en psykolog, eller å ta et KID-kurs, kan være en god start.

Selvhjelp kan også være nyttig, og jeg anbefaler bøkene til nettopp Ingvard Wilhelmsen og Solfrid Raknes, som for eksempel:

Sjef i eget liv og Psykologisk førstehjelp

Affiliateannonser

#depresjon #selvhjelp #terapi #psykoterapi #angst #psykologi

Når traumer splintrer personligheten

Den som er traumatisert trenger å bli møtt med at alt inni han eller henne er der av en årsak, og at alt også trenger å bli sett og forstått. Det er ikke nok å prøve å mane personen til å "ta seg sammen." 

Dette er et viktig budskap fra psykolog Arne Blindheim i magasinet Sykepleien omkring hvordan personer med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, også kalt borderline personlighetsforstyrrelse, best kan få hjelp. 

Bakgrunnen for innlegget hans er at sykepleier Kathrine Benedicte Larsen nylig tok til orde for å få slike pasienter ut av offerrollen, mens psykolog Blindheim kritiserer denne tilnærmingen for å mangle dybde og helhet.Jeg synes hans poenger er veldig gode, og i dette innlegget vil jeg gjengi noe av det som han skriver.

 

Elegance Design or art element
Licensed from: Lione / yayimages.com


 

Langvarige relasjonstraumer

Kort og konsist er budskapet hans at traumatiserte mennesker trenger hjelp til å forholde seg til hele seg. Det gjelder både behov for nærhet og omsorg, men også å holde avstand til andre.

Arne Blindheim skriver:

- Det er nokså velkjent... at de aller fleste mennesker som får den omtalte diagnosen (altså borderline personlighetsforstyrrelse) har vært utsatt for omfattende traumatiske opplevelser i oppvekst, i form av seksuelle overgrep, vold og neglisjering.

- Den vanlige dynamikken som utvikles med slike erfaringer, er at en får en indre fragmentert verden, der en del av en selv prøver å late som ingenting da en ikke klarer å ta den vonde virkeligheten innover seg, og prøver å fokusere på daglige oppgaver.

- Denne siden av personen, kan lett bli nokså avflatet med lite kontakt med følelser og kropp, ettersom dette lett trigger kontakt med det vonde som en har inni seg. Imidlertid klarer en ikke å få det vonde på innsiden bort. Dette trenger seg på, og kan hos en del komme ut som en del av seg som er liten og hjelpeløs, og bærer på smerte.

Det å vise seg som liten og hjelpeløs kan f.eks ta form av at personen plutselig framstår som om han/hun er et lite barn. Noen snakker med barnestemme, noen opplever regelrett at de der og da er fire år gamle, og i hele tatt kan atferden virke veldig spesiell. Dette fenomenet omtales gjerne som "regresjon", og forekommer ikke helt sjelden blant pasienter med borderline personlighetsforstyrrelse.

 

En person - tre deler

Det er viktig å påpeke at regresjon av denne typen ikke er et skuespill. En viktig teori innenfor psykologien er at den traumatiserte personen har en pågående konflikt i psyken, hvor man veksler mellom tre ulike "modus", eller deler av personligheten - som så og si kjemper om å være den som får uttrykke seg: 

  • Den sårbare delen: Det vil si den delen av deg som kjenner på de vonde opplevelsene, som føler seg liten og sårbar som et barn, og som ønsker trøst, hjelp og forståelse
  • Dagliglivsdelen: Denne delen later på et vis som om alt er greit, bagatelliserer og uvirkeliggjør hendelsene, for å kunne klare det daglige livet og slippe å ta inn over seg alt det vanskelige. For å kunne klare dette må den også skyve vekk mye følelser, spesielt negative følelser, og kan derfor oppleve å være nokså følelsesmessig avflatet, og også å være redd for følelser.
  • Den kontrollerende delen: Det vil si den delen av en som prøver å holde kontrollen og som står i sterk konflikt med den sårbare delen, ja - som på en måte hater og trakasserer den delen av en som kjenner på vanskelige følelser 

Dette høres kanskje litt rart ut, men det har sine grunner. Å fungere på denne måten blir en måte å overleve på når omstendighetene er svært utrygge. Det begynner altså som en overlevelsesmekanisme gjennom barndommen, men i voksen alder (når denne strategien ikke lenger trengs) så blir det som tidligere var en "løsning" selve problemet.

Vil du lese mer om dette temaet, anbefaler jeg denne artikkelen som omhandler traumer og dissosiasjon.

 

Det vonde og vanskelige blir neglisjert

Et viktig poeng i Arne Blindheim sitt innlegg er at mange som jobber tett på mennesker med borderline er opptatt av å "ikke alliere seg med" den sårbare delen hos pasienter med borderline, noe han mener er et hovedbudskap i artikkelen til Larsen som nevnes i starten av dette innlegget.

Han poengterer at dette blir en svært utilstrekkelig måte å prøve å hjelpe pasienten på. Dette demonstrerer han ved å vise til to andre feller som er lett å gå i. Han skriver:

- En annen felle er å alliere seg med dagliglivssiden i personen, noe jeg har inntrykk av lett blir et alternativ for personalet, og som jeg også oppfatter at deler av psykisk helsevern oppmuntrer til. I praksis betyr dette at en fokuserer på her og nå, prøver gjerne å medisinere bort uro og følelser i personen, eller oppmuntre til å overse det vonde.

- På denne måten gjør personen og personalet kanskje det samme som de tidlige omsorgspersonene, en neglisjerer det vonde, og med det også det skadde barnet.

Han legger til at en tredje felle er at man allierer seg med kontrollsiden i personen - altså den delen av personen som "hater" den sårbare delen av personligheten, og som slett ikke vil vedkjenne seg de vanskelige følelsene.

- Dette innebærer at en avviser personens behov for hjelp, og heller gir signaler som uttrykker at en må «ta seg sammen», og en uttrykker negative utsagn, som at en «manipulerer», bare er «ute etter oppmerksomhet» og lignende. Resultatet blir på ny en avvisning av det sårbare og vonde i personen.

 

Å møte hele mennesket

Arne Blindheim konkluderer med at traumatiserte mennesker trenger hjelp til å forholde seg til hele seg, noe en får ved at behandlere og personalet hjelper en til å forstå at alt inni personen er der av en årsak og at alt også trenger å bli sett og forstått.

- På den måten kan personen få hjelp til å fungere som en helhet, der det både er plass til tid til å ta seg av dagligliv, samt tid til sårbarhet og det vonde som har skjedd, og med en balanse mellom nærhet og avstand til andre mennesker.

- Dette er omfattende arbeid både for personen selv og de som er rundt, og krever at en får den tid en trenger. Skal en klare dette, er en avhengig av at menneskene en har rundt seg forstår denne dynamikken, samt aksepterer og respekterer hele mennesket med naturlige behov og reaksjoner ut fra hva en har opplevd, legger han til.

Vil du lese mer om hvordan relasjonstraumer kan føre til omfattende personlighetsmessige problemer, og hva som er til hjelp? Da anbefaler jeg boken: 

Dissosiasjon og relasjonstraumer

Du finner også en samling av bøker om traumer her.

Affiliateannonser

#traumer #traumatisk #personlighet #borderline #traumatisering #psykoterapi #psykologi

En god relasjon mellom lærer og elev har stor betydning for psykisk helse

Å ha et godt forhold til læreren beskytter elever mot tidlig frafall i skolen. I tillegg påvirker det elevenes fremtidige psykiske helse, ifølge en ny gjennomgang av forskning.

Kvaliteten på elev-lærer-relasjonen har betydning for elevenes psykiske helse - på godt og vondt

Det skriver Psykologisk.no i et innlegg som gir en veldig viktig påminnelse. Jeg vil her trekke noen av poengene i artikkelen, som for øvrig er sentrert omkring et intervju med Ottar Ness, Vibeke Krane og Bengt Karlsson - tre forskere fra Høgskolen i Sørøst-Norge.

Psykologisk.no skriver:

Vi har alle hatt en relasjon til læreren vår i videregående skole - på godt og vondt. En ny gjennomgang av forskningen på feltet tyder på at kvaliteten på denne relasjonen har betydning for elevers psykiske helse og risikoen for om man dropper ut av skolen.

 


Licensed from: moodboard / yayimages.com


Det blir spesielt fokusert på ungdom i videregående skole, uten at dette betyr at relasjonen er mindre viktig på lavere trinn av skolen.

Forskerne har gjort en litteraturgjennomgang av det som finnes av forskning på dette området, en såkalt "review"-studie. Dette er kjempeviktige studier, fordi de oppsummerer alt som er gjort av tidligere, relevant forskning. Da blir det mye tydligere hva vi vet - enn om man bare ser på et enkelt studie. 

Funnene deres er kort oppsummert:

  1. Når lærer-elev-relasjonen er god, er det lavere risiko for at eleven dropper ut av skolen.
  2. Når elever forteller at de har et positivt forhold til læreren, melder de også om bedre selvfølelse og færre depressive symptomer.

Det som er tankevekkende er at dette også går motsatt vei. Vibeke Krane forteller om dette til Psykologisk.no:

Sammenhengen går også motsatt vei. En negativ relasjon mellom lærer og elev tyder på at det er økt risiko for utvikling av psykiske problemer. Lærer-elev-relasjonen kan virke beskyttende, men også være en risikofaktor, for elevers psykiske helse.

Altså: relasjonen mellom lærer og elev er viktig både på godt og vondt. Den kan i beste fall virke beskyttende for psykiske helseproblemer, og i verste være en medvirkende årsak til at enkelte elever får psykiske problemer. 

 

Hva er en god lærer-elev-relasjon?

Men hva er da en god lærer-elev-relasjon? Vibeke Krane forteller:

 

De sårbare elevene har aller størst gevinst av en god relasjon med læreren

Elever gir utrykk for at de har gode relasjoner til lærere som hjelper dem med fag og praktisk tilrettelegging. De fleste setter pris på at læreren viser at de bryr seg om dem som mennesker. For å utvikle en positiv relasjon mellom lærer og elev trengs gjensidig respekt.

Det blir også poengtert at det er de mest sårbare elevene som har aller størst gevinst av en god relasjon med læreren, eller som potensielt tar mest skade av en dårlig relasjon. 

 

Relasjonen har en egenverdi - ikke bare som et middel for å fremme læring

Det er liten tvil om at skolen er et sted hvor elevene skal lære grunnleggende ferdigheter som matematikk, lesing, skriving, og diverse fag. Men skolens formålsparagraf vektlegger også danning som et helt fundamentalt mål med skolen.  

Mange pedagogiske filosofer har påpekt at skolen (og dermed læreren) dessverre har lett for å bli veldig "instrumentalistisk", det vil si at elevene gjøres til objekter. Det handler om å "fylle på" med kunnskap, som om man tømte vann i et tomt kar. Jo fullere, jo bedre. Og alt skal måles og kartlegges.

Men danning - det å bli utrustet til et helt menneske - det kommer i andre rekke.

Men dersom elevene blir gjort til objekter - som stadig skal kartlegges og måles utifra fagoppnåelse - så kan relasjonen fort miste sin betydning. En god relasjon forutsetter at eleven blir verdsatt som et unikt individ. 

Heldigvis finnes det mange lærere som verdsetter den enkelte elev på denne måten, og som virkelig ønsker å bidra til en god psykisk helse. Og da er det nok av utfordringer å gripe tak i - utover å "fylle på" med fagkunnskap. For alle som er opptatt av elevenes psykiske helse vil jeg anbefale boken:

"Psykisk helse i skolen"

Denne gir mange gode råd for hvordan læreren kan hjelpe den sårbare eleven - som jo nettopp er den som har størst nytte av en god relasjon med læreren. 

#skole #lærer #psykiskhelse #relasjon #forebygging #pedagogikk

Ikke vær så slem mot deg selv

Ingen tør lenger være vanlig. Vi tillater oss ikke å være fornøyde - ikke før livet blir perfekt. Men det er alltid noe som skulle vært annerledes: den tingen med kroppen din som kjennes flaut, alt du ikke er flink nok til, viljestyrken som stadig brister.  

Slik omtales boken "Ikke vær så slem mot deg selv" av forlaget. Den er skrevet av psykolog Per-Einar Binder, som er professor i psykologi. 

 


Licensed from: Creatista / yayimages.com

 

Det er en god tittel som fanger opp et sentralt trekk som ofte ses hos personer som har utviklet en psykisk lidelse. 

For eksempel: Den deprimerte har en tendens til å tenke fryktelig negative tanker om verden, framtiden, men ikke minst også om seg selv. Det kan være tanker av typen: "Jeg duger ikke," "Jeg får ingenting til," "jeg er et håpløst tilfelle", "jeg er slett ikke verdt å elske," og så videre. 

Det er viktig å påpeke at psykiske lidelser ofte utvikler seg av helt andre grunner enn at man tenker så fryktelig negativt - det kan handle om traumer, mobbing, stress, belastninger, ensomhet, genetisk sårbarhet, og i hele tatt veldig mye forskjellig. Samtidig fører psykiske lidelser gjerne med seg en tendens til å tenke negativt om seg selv, og på sikt kan slike tankemønstre være en de meste sentrale forholdene som opprettholder den psykiske lidelsen.

 

Urealistiske idealer

Å tenke veldig negativt omkring seg selv handler imidlertid om mer enn psykiske lidelser. Det handler også om hvilke idealer vi har. 

 

Vi sier ting til oss selv som vi aldri kunne fått oss til å si til en venn.

Ungdom som vokser opp idag er kalt generasjon perfekt - eller generasjon prestasjon - noe som handler om at det er blitt veldig utbredt å ha skyhøye krav til seg selv, å være (over)opptatt av å prestere, se bra ut, og kort sagt ha en veldig flott fasade. 

Når det perfekte er idealet, så gir dette grobunn for negative tankene og selvbebreidelse - ganske enkelt fordi ingen er perfekt. 

Per-Einar Binder vektlegger i boken at han som psykolog har sett igjen og igjen at vi mennesker snakker til oss selv med ord som rett og slett er slemme.

Det kan være lurt å stoppe litt opp og tenke over nettopp dette. Hvordan snakker du til deg selv? Hva som kjennetegner din indre dialog, vil også prege ditt selvbilde - og hvordan du har det. 

 

Å komme ut av krigen med seg selv

Boken "Ikke vær så slem mot deg selv" handler om hvordan vi kan finne en vei ut når vi har kommet inn i destruktive mønstre for hvordan vi forholder oss til oss selv. Det er ganske tragisk når vi blir vår egen verste fiende, og det vil også lett kunne prege vårt forhold til andre mennesker. Kan du ikke elske deg selv, hvordan skal du da kunne elske andre? 

Det ligger et viktig budskap i å akseptere det uperfekte. Det uperfekte ved deg selv. Og det uperfekte ved menneskene rundt deg.

Forlaget konkluderer omkring boken på denne måten: 

Ved å innse at vi kan møte oss selv med den samme medfølelsen som vi kan ha for andre, og ved å søke mot et fellesskap med alle de ufullkomne menneskene rundt oss, kan vi finne en dyp mening i det rike, ufullkomne og nesten helt vanlige livet.

Har du lest denne boken? Om du ønsker å bli mindre slem mot deg selv, så er det kanskje ikke så dumt. Du kan kjøpe boken her.

Affiliateannonse

#psykisk #psykiskhelse #depresjon #terapi #selvhjelp #selvmedfølelse #perfekt #uperfekt #generasjonperfekt #generasjonprestasjon

En helt spesiell film om sorg og autisme

Har du sett filmen "Ekstremt høyt og utrolig nært"? Om du interesserer deg for sorg eller for autisme, eller kanskje for begge deler - ja, da har du herved fått en filmanbefaling.

Historien kan kort (og uten å røpe for mye) oppsummeres slik: 

På telefonsvareren hjemme hos unge Oskar i New York fins det fem meldinger. Alle fra morgenen 11. september 2001. Alle fra hans avdøde far. 
Det er fortellingen om det som skjer i familien etter at tvillingtårnene falt. Men den går også tilbake i tid, til foreldrenes historie og til besteforeldrenes.


 

Men dette er bare en veldig generell beskrivelse. En viktig del av filmen, slik jeg ser det, er hovedpersonens personlighet og måte å se verden på.

Hvis det er noe som er helt udiskutabelt med filmen - så er det at Oskar ikke er helt A4. 

Det er liten tvil om at han har betydelige autistiske trekk. For de som lever tett på autisme er det med andre ord mye å kjenne seg igjen i. En anmeldelse av filmen poengterer dette:

- Filmen "Ekstremt høyt og utrolig nært" gjør en fantatisk jobb i å portrettere autisme. Oskar Schell er en 9 år gammel gutt som - på tross av å ikke ha en formell autismediagnose - har mange av kjennetegnene på autisme, og han er blitt testet for Asperger syndrom men uten klare konklusjoner på testene. 

- Gjennom Oskar sin reise for å forstå sin fars siste hemmelige melding, får seerne muligheten til å forstå Oskar sitt unike og herlige perspektiv på verden. 

For hvis det er noe som er helt udiskutabelt med filmen - så er det at Oskar ikke er helt A4. 

 

 

Nå er det ulike syn på hvor god filmen er - så det kan være greit å vite. Norske anmeldere har generelt ikke vært veldig fornøyd, og den har fått flere terningkast tre. En tilbakemelding som går igjen er de synes den er for sentimental. En som har sett filmen sier:

- Filmen er ødeleggende sentimental og "amerikanisert" i mine øyne, dessverre, da den hadde forutsetningene til å bli en veldig behagelig og "fin" film.

- Allikevel skal det sies at selv om boka er noe av det fantastiske jeg noen gang har lest, er sentimental et stikkord som passer inn der óg. 

Joda, den er nok sentimental - men sorg er tross alt ganske sentimentalt - så det får heller være. Selv liker jeg filmen godt, og jeg er ikke alene om det. Filmen har samlet fått karakterer 6.9 på IMDB, basert på over 85.000 tilbakemeldinger - og det slett ingen dårlig karakter.

Så om du velger å se den - så er du advart. Noen elsker den, andre synes den er dårlig. Uansett er det gode sjanser for at du vil like boken.

Du kan kjøpe boken her.

Affiliateannonse

Hva synes du om filmen?

#asperger #autisme #sorg #film #video #11september

Til deg som lever tett på noen med depresjon

Det er mange som til daglig lever med depresjoner, noen i mange år. Denne videoen gir råd til deg som lever tett på noen med depresjon.

Det er en oppfølger til videoen "I had a black dog" som jeg tidligere har omtalt her på bloggen.

 


Bilde: Youtube

 

Denne videoen gir gode råd om hva som er lurt å gjøre, hva som ikke er lurt å gjøre. 

Begge videoene er produsert av forfatter og illustratør Matthew Johnstone i samarbeid med Verdens Helseorganisasjon. 

 

Her kan du se filmen

 

Videoen er basert på boken med samme navn, altså "I had a black dog."

Vil du lese mer om hva du kan gjøre for en som lider av depresjon? Da anbefaler jeg deg å lese denne artikkelen 

5 ting du kan gjøre for en som er deprimert.

Ønsker du en bok om temaet som er det mye å velge mellom. Tipser her om boken "Depresjonens demoner".

Affiliateannonse

Har du tips om flere gode videoer, bøker eller artikler om depresjon? Legg gjerne en kommentar i kommentarfeltet under.

#depresjon #video #psykisk #psykiskhelse #pårørende

Håper at denne studien skal være med på å fjerne noen fordommer mot ADHD

Mange vil ha det til at ADHD bare er en merkelapp på dårlig oppførsel, gjerne underforstått at det er snakk om vanskelige barn, eller et resultat av sviktende oppdragelse. En ny studie viser markante forskjeller i hjernen til personen med ADHD sammenlignet med personer uten diagnosen. Forskerne håper at den skal bidra til å fjerne slike fordommer om ADHD.

Den nye studien er omtalt av forskning.no. Den ble nylig publisert i et av verdens mest anerkjente forskningstidsskrifter: The Lancet.

 


Licensed from: ratch / yayimages.com


 

- En hjernelidelse

Forskning.no skriver:

- I alt 1713 personer med og 1529 personer uten ADHD er undersøkt, noe som gjør dette til den største undersøkelsen i sitt slag. Personene kommer fra ni forskjellige land og er i alderen 4 til 63 år.

Altså er det snakk om en veldig stor studie, og fordelen med slike studier er at det er svært lite sannsynlig at funnene er er resultat av tilfeldigheter. En av forskerne bak studien forteller:

- Resultatene bekrefter at personer med ADHD har avvik i hjernestrukturen og tyder derfor på at ADHD er en hjernelidelse.

 

En utviklingsmessig forsinkelse

Det er spesielt interessant at forskjellene i hjernen var størst blant barn. Forskning.no skriver: "Ettersom ulikhetene i hjernestørrelse var tydeligere hos barn enn hos voksne, mener forskerne at det dreier seg om forsinket utvikling i hjernen til personene med ADHD."

ADHD-eksperten Russell Barkley vektlegger veldig sterkt at ADHD er en forsinkelse i normalutvikling, noe som han får støtte for i denne studien. På hjelptilhjelp.no står det mye mer om hva han forteller om ADHD-diagnosen. Barkley forteller blant annet: 

- ADHD er ingen sykdom, men en utviklingsmessig funksjonshemming, kjennetegnet ved atferd som avviker fra det som er normalt for alderen. Dette avviket er ikke absolutt i den forstand at barn med ADHD er kvalitativt annerledes fra andre barn, men snarere er det et kvantitativt avvik; altså en gradsforskjell.

 

Eksekutive vansker

ADHD er i veldig stor grad en forstyrrelse som rammer de eksekutive funksjonene i hjernen, altså styringsfunksjonene: Det som skal til for at vi kan planlegge og styre vår egen atferd, tanker og følelser.

Det er synd når personer med ADHD ikke blir tatt på alvor, men studier som denne kan forhåpentligvis bidra til en bedre forståelse. 

Vil du lese mer om ADHD? Jeg anbefaler deg å lese om ADHD-hjernens fem hovedutfordringer. Jeg vil også anbefale boken

"ADHD. Ustoppelig energi"

I den forteller Magnus J. Krogh som selv har ADHD om livet med denne diagnosen; om både de positive sidene og om skyggesidene ved tilstanden.

#adhd #hjernen #fordommer #stigma #atferd #skole #barnehage #forskning

Psykiske lidelser er usynlige, men det betyr ikke at de er mindre reelle

Det er enklere å ta sykemelding fra jobben på grunn av en brukket fot enn på grunn av en depresjon. Men selv om psykiske lidelser er usynlige, er de ikke desto mindre reelle.

Denne tegningen av Tegnehanne får virkelig fram dette paradokset mellom fysiske og psykiske sykdommer, så den måtte jeg bare dele.

 

Det er et hav av nyanser som bør nevnes i denne sammenheng. For eksempel så er det slett ikke slik at det er noen konkurranse mellom psykiske og fysiske sykdommer om hvem som er verst, eller hvem det er mest synd på. Verken fysiske eller psykiske sykdommer er noe folk ønsker. 

Slike sammenligninger blir som å skulle velge mellom pest eller kolera.

 

Stigmaet kan være like vanskelig å håndtere som den psykiske lidelsen

Poenget med bildet er (antakelig) snarere å vise at det er påfallende lav status knyttet til psykiske lidelser - og at det er det behov for å få gjort noe med.

Denne lave statusen kan i en del tilfeller være like vanskelig å håndtere som selve den psykiske lidelsen. For mange blir stigmaet som er knyttet til psykiske lidelser en ganske betydelig tilleggsbelastning. 

Eller for å si det på en annen måte: Det er ille nok som det er å gå gjennom en depresjon, en psykose, en handlingslammende angst, osv. Når man attpåtil må leve med skammen over å ha det slik, så blir "psykisk lidelse - stigma - skam" fort en selvforsterkende sirkel som ikke er så lett å bryte ut av.

Heldigvis har mange av tabuene rundt psykisk helse begynt å smuldre opp de siste - men det er enda mange igjen. 

Hva synes du? Hvorfor er psykiske lidelser så vanskelig å få forståelse for i motsetning til fysiske sykdommer? Er psykisk lidelse fremdeles tabubelagt?

#psykologi #sykdom #fordommer #stigmatisering #psykisklidelse #psykisk #tabu #skam

Når rusen blir løsningen på det meste i livet...

For mennesker med alvorlige rusproblemer er rusen blitt en slags universalløsning på det meste i livet. Da er det ikke nok med kun avrusning. Det trengs hjelp til å imøtekomme komplekse og sammensatte livsproblemer.

Det store spørsmålet er hvordan man kan gi hjelp til et bedre liv!

I dette innlegget vil jeg peke på noen gode poenger fra et intervju med Sverre Nesvåg, ved Kompetansesenter for rusforskning i Helse Vest (KORFOR), som ble trykket i =Oslo.

 


Licensed from: cynoclub / yayimages.com

 

En kapring av hjernens motivasjonssystem

Sverre Nesvåg skrev:

- Problemet er ikke at man liker rusen. Det kan jo alle gjøre. Beskrivelsen av heroinens virkning høres helt super ut for meg. Likingen øker ikke med avhengigheten. Tvert imot, den gode følelsen blir mindre og mindre. Det som øker, er den ubevisste trangen: «Bare må ha det!»

Han understreker at avhengighet av rusmidler handler om mye mer enn den rent fysiske trangen til å ta et rusmiddel. Altså slår han et slag i ansiktet på idéen om at rusproblematikk primært handler om biokjemi. Nesvåg skriver:

- Det som kjennetegner den avhengige, er en fastlåsing i veldig få subjektposisjoner. Det vil si få måter å definere seg selv på, få roller de kan spille i samfunnet. Til slutt er det kanskje bare én: «Jeg er narkoman».

Det blir også slik at rusmidlene kaprer hjernens motivasjonssystem. Rusen blir ikke bare et problem, men også en løsning - faktisk løsningen på det meste. "Rus blir svaret på alle spørsmål."

 

Rusbehandling må være mye mer enn avrusing

Derfor må rusbehandlingen også være mye mer enn bare "avrusing", forteller Sverre Nesvåg:

- Det fins tiltak som ikke sikter mot endring og et bedre liv: Tiltak som bare opprettholder status quo, og ikke bryr seg om hvordan det går med folk videre. For å vurdere om et tiltak er bra for en person, kan vi spørre: Utvider det personens sosiale repertoar, eller låses han eller hun inne?

Han forteller om hva han mener er den største feilen med samfunnets behandling av rusavhengighet er følgende:

- Vi behandler det som en akutt lidelse der utfordringen er å bli rusfri. Vi har ikke tatt innover oss ny kunnskap om avhengighet. Det er en langvarig og kompleks lidelse. Problemet er ikke å bli rusfri, men å fortsette å være det. Vi må hjelpe folk til å klare å forbli rusfri på lang sikt.

Dette er kun et utdrag fra intervjuet. Hele intervjuet leser du på =Oslo sine nettsider.

 

Mye som ikke er godt nok

Det kan være nyttig å lytte til de som selv har rusproblemer eller familiene deres. De vet nok godt hvor skoen trykker når det kommer til om hjelpeapparatet fungerer eller ikke. 

I et intervju med VG.no fortalte Thorvald Stoltenberg, som i en årrekke har måttet se at datteren Nini strevde tungt med rusmisbruk før hun døde i 2014. Stoltenberg mener at det ikke stilles sterke nok krav fra folket om at en skal få bukt med rusproblemene. Han utdyper:

- Politiske vilje kommer jo av politiske prioriteringer, og politiske prioriteringer kommer mye som et resultat av engasjement. Jeg tror det er mange grunner til at folk ikke er mer engasjert. Mange går rundt og tror at det er selvforskyldt.

- Så er det klart at mange narkomane virker lite tiltrekkende. Noen er slitt kledd, har ødelagt tanngard grunnet rusen og snakker utydelig og vanskelig når de er ruset. De er ikke nødvendigvis sjarmtroll, men de er mennesker og de bør reddes

Med andre ord påpeker han at det er en utbredt oppfatning av rusmisbruk er selvforskyldt. Da blir det også kort vei til å mene at personer med rusproblemer må "hjelpe seg selv". 

 

Hjelp til bedre liv

Jeg synes at det er viktig å få fram hva alvorlig rusproblematikk dreier seg om; at det ikke er en "ønsket" levevei, men et resultat av store vansker i livet. En behandling som alene retter fokus imot å få personen til å slutte med rusmidler er derfor også høyst utilstrekkelig for mennesker med store og sammensatte livsvansker.

En veldig god bok som jeg vil anbefale i denne sammenheng er boken "Bedre liv. Historier, erfaringer og forskning om recovery ved rusmiddelmisbruk og psykiske helseproblemer." 

Affiliateannonse

Hva mener du? Får mennesker med rusproblemer den hjelpen de trenger? Er det nok fokus på å gi hjelp til bedre liv? 

#rus #rusproblemer #rusavhengig #avhengig #psykisk #psykiskhelse #korfor #rusbehandling #behandling

- Sykdom skyldes uflaks

Livet ditt avgjøres ikke av om du spiser kneip eller Fedon-brød. Uflaks er den viktigste årsak til nesten all sykdom.

Dette forteller lege Ståle Fredriksen til forskning.no. Han har tatt doktorgrad på temaet "Bad luck and the tragedy of modern medicine", eller halvveis presist oversatt "Uflaks og den moderne medisins tragedie."

- I avhandlingen hevder Fredriksen at vi bør slutte å tenke at syke mennesker har pådratt seg sykdommene gjennom uansvarlig livsførsel, skriver forskning.no.

Legens poeng er at medisinens tragedie er at vi har glemt uflaksen. Denne forglemmelsen gjør medisinen unødig hard og umenneskelig, mener han.

- Kan det samme sies om psykologien eller psykiatrien? Om læren omkring hvem som blir psykisk syke og hvem som ikke blir det?

 


Licensed from: aetb / yayimages.com


Det er mange grunner til å ha samme perspektiv også om psykiske lidelser. For eksempel:

Vi er født med ulik biologi. Det er ingen som kan velge om de vil bli født med gener som bærer i seg større risiko for f.eks ADHD, angst, depresjon, schizofreni, eller hva det måtte være. Det er snakk om flaks eller uflaks.

Vi vokser opp med vidt forskjellige oppvekstbetingelser. Noen har alt på stell; andre må kjempe for å få hverdagene til å henge sammen. 

Gjennom livet vårt skjer det en uendelig rekke av tilfeldigheter. Noen får gode venner, andre blir alvorlig mobbet; noen tjener godt, andre blir fattige; noen får hjelp i rett tid, andre sviktes når hjelpen trengs.

- Noe av det vi oppnår eller ikke oppnår handler om vår innsats, men oftere enn vi tenker er det snakk om flaks og uflaks. 

 


Licensed from: gunnar3000 / yayimages.com

 

Vi strever imidlertid med å akseptere slikt. Vi liker at det som skjer i verden er logisk, og at alt som skjer i livet er rettferdig. At 1 + 1 alltid blir 2. Innenfor psykologien kan dette forklares ut i fra et behov om å gjøre verden forutsigbar. For da oppleves den også som tryggere.

- Derfor: Så lenger vi lever sunt, så "regner vi med" å leve lenge og godt. Og skyggesiden av dette: Når vi ser at andre blir syke eller får vanskelige liv, ja så tenker vi at de selv må være skyld i dette!

Legens perspektiv er derfor både frigjørende og utfordrende. Han poengterer tydelig:

- Livet er ofte urettferdig. Vi får ikke alltid som fortjent. Denne innsikten bør få oss til vise mer barmhjertighet og større forståelse overfor andres lidelse.

- Ikke minst fordi vi plutselig kan få bruk for denne barmhjertigheten selv.

Vil du lese mer om psykologiske perspektiver på flaks og uflaks? Her er en artikkel fra Karl Halvor Teigen.

#psykisklidelse #flaks #uflaks #medisin #forskning #angst #depresjon #adhd #schizofreni #sykdom #helse

hits